Forord

Like sikkert som at tiden går, vokser drømmene og ideene om et spennende og livgivende eventyr, for hver dag og hvert år som går. Jeg hadde planen om årets stortur klar allerede etter forrige års eventyr på Sørøya, og med godt mot ble drømmen til virkelighet. Lars Grytvik Tessem var personen med tilsvarene drømmer og som uten og en gang å tenke seg om, sa ja til å være med på dette fantastiske eventyret. I fellesskap skulle vi ta oss over 500 kilometer, fra norsk kyst til svensk kyst, på en måned i kano og til fots.

Ruten ble lagt til de stedene hvor vi fikk oppleve det meste av hva skandinavisk villmark og natur har å by på. Alt fra norske fjorder, fjell og viddelandskap, til svenske skogsområder og store elvevassdrag. Fra Bognes i Tysfjord, til Piteå på svensk kyst. Vi hadde tunge bører med 50 kilo sekk, livsfarlige og mindre farlige nestenulykker, godt og dårlig vær og en hel haug av fantastiske naturopplevelser. Skulle ekspedisjonen ende som vellykket måtte det også fungere oss i mellom på lik linje med det fysiske og psykiske. Krangel og uenigheter måtte unngås, og med nettopp den tanken hadde vi før turen bestemt oss for at vi skulle ha annenhver dag å ha det siste ordet, i tillegg til andre bestemmelser. Utrolig nok fikk vi aldri bruk for det.

Denne turen som startet 2. Juli 2009, skulle utføres på en måned. Selv om usikkerheten om at tiden var tilstrekkelig var til stede hos meg de første dagene, ser jeg nå at vi uten problem kunne ha brukt bare 2-3 uker. Men spør du meg da om hva vi egentlig fikk med oss av natur og opplevelser, er jeg sikker på at svaret ville blitt langt mindre omfattende enn det jeg nå skal forteller.

Avreise

Det er med stor indre jubel at vi laster alt det vi har av nødvendig utstyr for en måned, opp i den grønne Ally-kanoen vår. Kveldsolen skinner lavt og vinden blåser kjølig fra nord, og som ikke er for sterk til å hindre at småknotten kan få gjøre sitt livsverk.. Sekkene tjores fast, årene legges i og flytevestene tas på uten å nøle. Dette øyeblikket har jeg ventet lenge på.

Så er tiden inne for å ta farvel. Jeg gir mamma en klem og pappa et godt håndtrykk. Verre trengs det ikke å gjøres. Jeg og Lars ønsker hverandre lykke til og er ivrige på å komme oss av gårde. Klokken har strukket seg til 22.30. Det er sent men vi er endelig klar til å starte. Bølgene skylles inn over de runde fjæresteinene og gjør det litt skinglete å gå om bord, men med et spark i land sender jeg oss ut i det store havet i Tysfjord. Raskt vendes kanoen litt feil av bølgene og først i det jeg må konsentrere meg og rette opp, skjønner jeg at eventyret virkelig er i gang. Vi runder fort et nes og jeg kaster et blikk tilbake fra der vi startet for om lag to minutter siden. Der ser jeg Bognes og alle folkene forsvinne bak svaberget.

Perfekte forhold og nytrukket torsk

Etter noen timers padling i natten avtar vinden, og havet er med ett så rolig som det bare kan tenkes. Det eneste som bryter stillheten er åretakene våre. Av og til stopper vi å padle og bare glir rolig bortover til vi nesten stopper helt opp. Absolutt stillhet. Så kommer en stor havørn glidende rett over hodene våre uten en lyd. Det er fint å se på.. Småseien vaker. Alt er stille men likevel så fullt av liv.

Vi begynner å bli sultne og går i land ved en liten steinmolo ved et gammelt naust. Fra moloen er det fint å kaste, og vi får straks tre fine småtorsker. Et bål av god, tørr rekved gjøres klar i fjæresteinene, og fisken kokes opp. Det er spesielt deilig å kunne nyte første måltid på turen av fersk, nytrukket torsk, og det gjør et godt håp for resten av turen.

De perfekte forholdene fortsetter utover natten og vi padler til klokken passerer 04.30. Den første dagen på vårt storslåtte eventyr er over.

Værfast

Vi står opp til en fin dag da klokken tikker morgen, og magene blir gjort klare for dagens økt. Jeg synes havregraut smaker ypperlig på morgenen, og sluker både den og noen kaffekopper raskt. For Lars sin del er det risengryn det går på, og jeg tviler ikke på at han synes det er vell så godt. I det vi sjøsetter kanoen, flør havet, noe som er ypperlig. Vi får derfor både medstrøm og medvind videre innover fjorden.

Jeg har spart en overraskelse til i dag, og den kommer i fokus under middagen. Det er mørt deilig oksekjøtt fra hjemme på gården. Vi skjærer det opp i biffstrimler og lager er herlig herremåltid over bålet, etterfulgt av en god mett middagshvil.

Da vi starter opp igjen har vinden økt en god del men vi setter oss i kanoen og padler på. Mens vi padler øker vinden enda mer, og med ett blir det for stor sjø for at vi kan fortsette. Vi setter kursen rett inn mot en liten sandstrand. En kraftig bølge slenger oss godt opp på land. Med det samme vi stopper, slår bølgene over meg som sitter bakerst, og resten av utstyret. Vi er kjappe med å få dratt kanoen godt opp på land, for å hindre at utstyret blir unødvendig vått. Vi må se det slik at vi er værfast andre dagen. Det er en ubehagelig følelse.

Timene går og det eneste jeg klarer å tenke på er situasjonen. Vi vet godt at dette været kan vare lenge. Og skulle vi nå bli mye forsinket allerede så tidlig på turen kan det bli knapt med tid. Jeg klarer ikke annet en å gå fram og tilbake, samtidig som jeg håper på at været skal roe seg. Tidspresset gjør allerede sitt preg. Lars er samtidig ikke helt frisk. I iver for å komme seg av gårde på ekspedisjonen, har han trosset feberen og forkjølelsen, og lar heller friluftslivet lege han.

På kvelden stilner det litt og vi våger oss utpå igjen. Men etter bare en liten kilometer må vi igjen gå i land. Sjøen er fremdeles for farlig for å padle forbi en ca en kilometer langt loddrett bergvegg, litt etter Drag. Værfast igjen og tankene begynner å surre. Men det er sent og etter en dag fylt med usikkerhet tar vi heller og sover.

En god beslutning

Morgenstund har gull i munn. Som vanlig skal grøten kokes kaffen trekkes. Jeg havre og Lars risengryn. Slik er det alltid. Vi gjør oss klare til en lang og hard dag. Sekkene pakkes, men kanoen dras lengre opp på land. Den skal nemlig bæres. Den en kilometer lange bergveggen er grunnen. Sjøen er enda voldsom, og bølgene hvite og kalde. Planen er å gå to turer etter en grusvei, rundt bergveggen. Først med sekkene, så med kanoen uten å legge den sammen. Da vil vi komme rundt et nes der fjorden svinger, og viss vi er heldige er havet roligere der.

Så er det i gang. Med hver sin sekk på underkant av 40 kilo, trasker vi opp lia til veien. Jeg skal si vi blir påminnet hva som venter oss. Det går bra, og etter å ha oppnådd idealvekten igjen, vandrer vi tilbake til kanoen. Vi får litt vansker med å finne en behagelig bæremetode for kanoen, men etter hvert finner vi en måte som funker. Jeg går fremst og Lars bakerst, og med baugen godt plantet over hodet regner jeg med at vi er et artig syn for forbikjørende. Jeg ser ikke lengre enn til mine egne skotupper, så det eneste holdepunktet jeg har er hvitstripen.

Vi kommer fram, og etter et kort måltid der de siste brødskivene forsvinner, setter vi kjølen i et mye roligere hav. Mange timers padling står framfor oss, med fantomsmerter i ræva, men vi er fast bestemt på å komme inn til Hellmobotn i kveld.

Vi spiser drytecken vår da vi kommer til Musken. Deretter padler vi på, hardt og jevnt. Timene og kilometerne tar på, og både jeg og Lars er slitne og trøtte. For å holde motivasjonen oppe, kaster vi ut en sluk nå og da, og dorger for å øke spenningen. En annen gang tar vi en pause ved et fint utløp der vi fisker, og får en fin sei på 5 kilo. Nå er været betraktelig bedre, men vi må hele tiden være obs på en spesiell og farlig ting. Plutselig kommer det voldsomme fallvinder ned fra fjellene. Dette er spesielt ved skar og kløfter. De kommer raskt og pisker i havoverflaten fra alle kanter. Det er for det meste berg og fjell der vi padler, og om vi skulle tippe, ville vi ikke komme oss på land.

Så etter mange, mange timer har vi lagt bak oss 35 kilometer til fots og i kano, og kan gå i land i Hellmobotn. Vi er ferdige med de fem milene med norsk hav. Vi er utslitte og rekker så vidt å slå opp teltet før vi sovner som to steiner, begge to.

Motbakke og god hjelp

Det som vekker meg er heten. Jeg kaster meg ut av teltet til en lys og delvis overskyet dag. Fra innerteltet hører jeg noen trøtte grynt som fortsetter videre i tung snorking. Jeg lar Lars hvile ut en stund til. Jeg tar meg en liten oppdagelsesferd og leser kart. Hellmoboten er et fint lite samfunn, og har flere sommerhus og ei fin elv, Sørelva, som renner ut i det klare havet. Når Lars våkner er klokken blitt over 14.00.

Utpå kvelden finner vi ut at det er på tide å komme oss videre. Opp fra havet er det veldig bratt, men det går en sti opp fjellet. Den kan vi kan følge i rundt 300 høydemeter. I det vi begynner å legge i hop kanoen, får Lars en glup ide. Hva om vi kunne lånt litt bærehjelp opp den verste lia? Vi går og forhører oss, og ganske riktig så er det tre guttunger som kan tenke seg å hjelpe oss. De er på 12, 13 og 14 år, og har alle sammen sommerhus her i Hellmoboten. Vi lesser en fem-seks kilo på hver av dem, og selv kaster vi de noe reduserte sekkene våre på ryggen og kommer oss opp. Vi følger Sørelva et stykke. Guttene er flinke til å vise vei, og spesielt flinke er de til å fortelle om de områdene vi vandrer igjennom. De kan mye om dette området som de er vokst opp i. Vi går forbi et skogsområde der det er fullt av opprevne røtter om mye død skog. Det ser ut som et hogstfelt, bare uten hjulspor. Det er sporene som stormen Narve etterlot seg under herjingen hans for noen vintre siden. Så starter motbakkene og melkesyren kommer farene fort. Veien slynger seg sikksakk opp lia og det blir bare brattere og brattere hvor lengre opp vi kommer. Stien går over til glatt berg, der vi går skrått opp. Det er sikret med en kjetting til rekkverk, og glad er vi for det. Snubler man der, triller man videre nedover 20 meter før man ramler ut i en stor canyon. Nord-Europas tredje største. Vi er oppe der det begynner å flate ut. Det varer ikke lenge før vi er ved et lite vann. Der sier vi at det er langt nok for i dag. Jeg er så svett at jeg kan vri ut svette av bomulls t-skjorten min. Vi takker guttene for hjelpen og spanderer rosiner, twist og sjokolade på dem. Så skiller vi lag med de flinke guttene.

Mot grensen

Dagene forskyver seg. Vi jobber til langt på natt og står opp sent. De neste dagene skal bli tunge. Når vi skal reise oss med sekkene veier de i underkant av 50 kilo hver. Vi blir nødt til å hjelpe hverandre opp og vi trasker etter hvert videre. Vi er på vei inn til dalen Ruonasvàgge, som starter på 500 meters høgde og avslutter på 700 meter på grensen. Derifra er det om lag ei mil igjen til vi kan sette ut kanoen. I alt er denne bæreetappen på tre mil i luftlinje. Vi går over hauger og ned i bekkedaler, mens vi sakte beveger oss jevnt oppover fjellet. Det er ikke noe å si på børa, annet enn at den er veldig tungt. Vi får melkesyre nærmest bare av å se på alle oppoverbakkene. Vi må ta pause etter bare noen hundre om gangen. Svetten siler og kaloriene forbrennes fortere en noen sinne. Solen steiker og lårene skrier og det er vondt. Vi klarer likevel ikke å gjøre annet en å le av oss selv. Hva det kommer av vet jeg ikke, men det må være noe med at vi er kommet over en eller annen terskel. Dessuten ser Lars ut som er fyrtårn, der han går med årene til kanoen rett opp og diverse ting festet mellom dem. Vi må gå flere meter fra hverandre for å ikke dulte borti hverandre, så breie er vi. Vi konkluderer med at vi er ekstremt lat som tar latmannsbøra i stede for å gå to turer.

Da vi leter etter en vadeplass over ei elv, går vi tilfeldigvis på ei gammel bro. Heldigvis for oss, for den var ikke merket på kartet. I et håp om at den er trygg, tar jeg et skritt ut på den. Den knaker så jeg nesten faller bare av lyden og jeg rygger rakt tilbake igjen. Den bratte broen består av to stokker som ligger tvers over elva med 1”x 3” planker med store spriker imellom. Som rekkverk er det en vaier på venstre side som er festet til to tilsynelatende løse steiner. Under renner den smale men strie og dype elva. Sekkene kastes av og jeg går midt utpå for å teste den litt bedre. Det tåler den. Så hopper jeg så hardt jeg tør. Det tåler den, og etter at både jeg og Lars har stått på den samtidig, definerer vi den som trygg, selv om den disser og knaker på bristepunktet. Vi går vinglete over.

Vi er i Ruonasvàgge. Det er snøfonner overalt, og det skaper fine kontraster i det alpine landskapet. Solen titter frem bak skyene nå og da, og minner oss på at det er sommer. Så drages våre fiskestenger frem. Elva ser stille ut og det er intet liv og se. Er det egentlig fisk her? Jeg lar Lars finne det ut og lener meg tilbake til fjellbålet. I det øynene glir igjen hører jeg et rop. Brått spretter jeg opp og lytter. Ikke en lyd. For sikkerhets skyld lufser jeg i den retningen Lars forsvant. Halvveis møter jeg Lars helt vill i øynene. ”Hent fiskestangen!” Noen minutter senere er vi der begge. Vi fisker i en nydelig kulp side om side. Plutselig spretter det en megarøye. Den må ha hvert to kilo. Vi prøver å lure den, men forgjeves. Lengre opp hugger ei fin røye på min røde og gule ”Panter Martin”. Vekten stanser på 6 hekto og Lars får en fin fisk han og. Tid for et herremåltid.

Vi starter på den siste dagen på denne bæreetappen. Uvitende om at denne dagen blir den tyngste dagen på hele ekspedisjonen. Elven slynger seg voldsomt mot grensen, noe som gjør at vi må vade over samme elva hele tre ganger. Siste gangen går vi oss blaut opp til lårene. Så er vi der. Alt vi ser framfor oss er nå Sverige og selv om terrenget er mye av det samme, merkes det stor forskjell.

Det er tid for middag og vi stopper med et lite vann for å prøve stengene. Uvitende om hva som venter oss, går jeg ned til fjæra. Første kastet resultatløst. Andre kastet kjenner jeg et svakt rykk rett etter spinneren har landet. Så går det tre sekunder og hugg. Et beist av en fisk svømmer i den andre enden av snøret mitt. Jeg er på sekunder full av adrenalin og roper så høgt jeg kan på Lars. Da den vender seg i overflaten og plasker med den digre sporen ser jeg det er en ørret. Den må minst være fire kilo. Men i samme sekund som Lars kommer løpende, smeller nylonet av til mitt store nederlag. De glosene som ringer i ekko i den svenskene store fjellheimen passer seg ikke blant disse ord. Lars får for øvrig en nydelig ørret på 1,2 kilo. En fisk som blir middag for oss begge med ris som tillegg.

Deretter settes kursen videre sør i Padjelanta som forøvrig er Sveriges største nasjonalpark. Vi må over flere middelstore elver, og ei må vi ta i bruk tau på. Vi kommer oss ned til Njoammeljàvrre, dødsslitne. Klokken er nesten fem på natta. I det vi kryper ned i posen, lysner duken i teltet voldsomt og vi skjønner fort hva det er. Sola.

De store sjøene

Det tar ikke mange timene før teltet er varmt som i en badstue. Etter at vi har sovet i mindre enn to timer, våkner jeg svett og det føles som jeg har pusteproblemer. Jeg river med meg liggeunderlaget, kaster meg ut av teltet og hiver etter pusten. Like etter glir øynene igjen. Men det varer ikke lenge. Summende kommer de opp i ansiktet mitt og ønsker meg velkommen inn i Padjelantas viddeøde. Mygg. Titusener av dem. Forgjeves prøver jeg å gjemme meg i soveposen og med klær, men de blodtørstige djevlene vet hva de vil. Jeg sover i noen sekunder, før jeg våkner av at de summer som motorer i ørene mine, og stikker overalt der jeg var trygg. Lars sover fremdeles i teltet og jeg fatter ikke hvordan han greier det i den varmen. Jeg blir nødt til å stå opp og gå att og fram for å holde meg unna myggen, mens oljen brukes flittig.

Vi slår opp kanoen fort og greit, mens vi klør oss på ryggen og rister på hodene. Trøtte padler vi videre. Formen blir bedre utover dagen, og ved elva ned til Sallojauvre får vi øvelse i litt strykpadling. Så får vi en del motvind som etter hvert avtar, men på kvelden tar den seg opp igjen. Vi slår leir ved en samelandsby med samme navn som vannet vi har padlet på. Om natta regner det. Om morgenen blir vi invitert inn på kaffe hos en norsk kar som har ei svensk kone. De bor i en veldig fin og liten gamme. Det blir en hyggelig prat.

Padjelanta nasjonalpark er kjent for sine store innsjøer. De to største er Vastenjaure og Virihaure. Disse sjøene skal vi nå forbi. På det bredeste er de 22 kilometer. Kanoen dras over land noen hundre meter til utløpet av Vastenjaure. Det padles motstrøms noen kilometer før draget i vannet gir seg, og det store og nesten skremmende havet av en innsjø, ligger framfor oss. Det er utrolig merkelig det vi nå er vitne til. Brisen som var, stilner og på noen minutter. Vannet er så stille som det bare i drømmene kan tenkes. Dette er en stor glede. Perfekte forhold på et vann som dette. Det skulle ikke vært lov. Ironisk nok er det så vindstille at myggen fint klarer å holde følge med oss. Vi padler forbi en holme der det står ei elgku midt utpå. Hva hun gjør der, aner jeg ikke. Da hun blir obs på oss, legger hun på svøm sørover og slår følge med oss over en kilometer, før hun går i land litt framfor oss.  Etter nærmere 30 km, må vi bære opp til neste gigantsjø, Virihaure. Med en avstand på tre-fire hundre meter og høydeforskjell på 30 meter, er elva imellom som en stor foss.

Vi starter på Virihaure til helt andre forhold et det vi har vært bortskjemt med. Vinden og bølgene står rett imot oss. Jeg ser inn mot land noen meter til siden. Vi padler det vi makter og vi står stille. Vi tvinges til å gå i land. Litt irritert over forholdene, fortsetter vi med å prøve å gå langs land og dra kanoen.. Det funker greit noen hundre meter, helt til terrenget blir for krevende. Vi setter oss ned for å diskutere og konkludere. Det er fram med kart, kompass og kikkert, og vi ser utover det to mil brede vannet som mest minner om et enormt hav. Mulighetene er flere. Vi kan rett og slett snu og padle andre veien rundt vannet. Da blir ruta ei mil lengre, men vi vil få medvind et stykke og mindre vind på sørsiden. Vi velger å ikke gjøre det fordi vi ser med kikkerten at det slett ikke er like lunt den siste mila som resten. Vi kan også velge å bære men vi blir enige om at det blir for tungt og tidkrevende. Dermed erklærer vi oss som værfast for første gang siden Tysfjord. Vi tenner opp et ekte fjellbål, bestående av fjellris og røtter som har druknet under vårflommen. Der steker vi fisk og gjør det beste ut av situasjonen.

Været roer seg og jeg vil dra. Men etter litt uenigheter om forholdene er bra nok, venter vi litt til. Jeg drar fram munnspillet mitt, og finner meg en fin liten vik med strand. Der spilles noen siste toner inntil Lars er med på å dra. Endelig forflytning etter mange timer. Etter noen kilometer stilner det nesten helt. Framfor oss venter en fire kilometer dyp og to kilometer bred bukt. En kryssing frister. Om vi skulle velte midt utpå, er det langt til land i det kalde fjellvannet. Med ei gjennomsnittfart på fem kilometer i timen, vil vi spare hele to timer. Kartet og himmelen studeres. Det er noen holmer i mellom, men det er fremdeles langt. Det øverste skylaget beveger seg ikke. Det laveste, som har mest betydning for oss, står også stille. Vi gjør det. Med en tungt lastet kano, er vi stødig som fjell. Noen hundre meter utpå, ser jeg litt bevegelse på skyene. Vi vil få en liten vindøkning men ikke stor. Alt går bra og vi er fornøyd. Kursen settes mot Staloukta der vi slår leir ikke langt fra turisthytta.

42 kilometer over fjellet

Det blåser en kjølig bris, og vi ser ut mot den andre enden av Virihaure der vi kom fra i går. Ved turisthytta får vi handlet oss søtsaker på en såkalt fjellkiosk. Det vil si at vi går i retningen av et skilt der det står ”shoop 100 m”. Der kommer vi til ei stue som ser nokså forlatt ut. I det vi skal til å gå spretter det ut en svensk same. På et artig svensk språk spør han om vi skal handle. Like etter har han forsvunnet inn i en liten sjå, og plutselig spretter det opp ei luke, og masse saker dukker fram der inne. Her er det lukebetjening. Vi vet hva vi skal ha.. Sjokolade!

Så er vi på vandringigjen. Det merkes at vi har spist vekk noen kilo fra sekkene. Vi bytter til oss røkt reinkjøtt hos samen da vi kommer forbi. Han tar gjerne i mot en havrebrødpakke, en halv gassboks og tørrmelk som vi har for mye av. Vi kjører 15 minutter gange og 5 minutter pause. Det er vi nødt til. Sekkene er enda tunge nok. Faktisk så tunge at vi etter hvert har gitt de navn. Min heter ”Erna” og Lars sin heter ”Olga”.

Dag to på denne bæreetappen og sekkene pakkes på rutine. Etter noen timers gange passerer vi et fjell med navn ”Jolle”. Fjellet ser ut som et helt vanlig fjell, men for oss er det spesielt. Vi er nå på vårt høyeste punkt på turen Vi er på tett opp mot tusen meter over havet. Ikke nok med det, men så er det halvveis i tidsperspektiv også. Det er en litt rar følelse. Vi er ikke mer en 2/5 av turen sett i kilometer.

Med Erna og Olga på ryggen, trasker vi mot Pieskehaure i det mektige fjellandskapet. Her oppe er avstandene store og sekkene føles merkelig nok tyngre nå en tidligere. Fjellene bortenfor oss ser ut som de knapt bare er noen hundre meter bortom oss. Synet bedrar. Med ingen vegetasjon å sammenlikne med, ser alt ut som et dukkehus. Sannheten er at de fjellene som vi ser, faktisk er flere mil unna oss. Vi setter oss ned og spiser Drytech’en vår, som vi fikk høre at man ble lei av etter bare ei uke eller to. For oss blir den bare bedre og bedre.

Etter vår andre matpause dukker det etter hvert opp en blank stripe langt borte i det fjerne. Endelig ser vi Pieskehaure framfor oss. Vi går og går og kommer liksom aldri nærmere. Ned bakke etter bakke går vi, og myggen blir etter hver mer og mer intens. For hvert fem-minutt vi tar, brenner vi et lite bål av lyng, for å få vekk litt mygg ved hjelp av røyken. Da vi endelig kan slenge av oss sekkene, er myggen drepende, og vi tar kveldsmaten i teltet.

Carola i Pitevassdragets kide

Vi døper deg ”Carola”. Carola er ditt navn. For en praktfull skute. Hun som før bare var en kano er nå en del av det navngitte teamet. Vi setter henne i vannet. Erna og Olga får sine faste plasser i midten, Lars sitter framme mens jeg tar roret bak. Så padler vi alle fem på Pieske. Vi stikker innom Pieskestugon. Der får vi, gjennom stueverten, gitt beskjed til svensk politi og gjennom dem beskjed hjem, om at vi har det som plommen i egget. Det er deilig å endelig ha gitt lyd ifra seg, etter en halv måned, 15 dager, uten kontakt. Nå slipper vi å bekymre oss over deres bekymringer. Innsjøen gjøres i et jafs og vi er vell fornøyde. Vi dorger hele veien, og vi får rikelig med røye og ørret ,som villig biter utpå kvelden. Det er herlig.

Jeg vandrer litt nedover langs elven alene, for å se hva som venter oss. Det er mye padlebart, men også mye som vi må bære forbi. På vei tilbake støkker jeg opp et rypekull på 14-15 kyllinger. Det er alltid deilig å se så mange fugler i samme kull, så langt ut i sommeren. Så padler vi nedover, og bærer litt. En plass er vannet så rolig at vi kan dorge, og ved utløpet hugger første ørret. Den kommer seg løs i det den gjør et en meters høyt hopp opp i lufta. Vi går i land for å fiske. Fire fine ørreter lures i land. Etter et nydelig fiskemåltid er vi igjen i padling. Så begynner en bæreetappe der elva faller 50 meter på bare tre kilometer ned til Miekak. Elva blir bare mer og mer vemmelig jo leger ned vi kommer, og på slutten kaster den seg ned i en dyp kløft, før vi igjen kan sjøsette Carola i Alep Miekak. Deretter er det middelsstore vann videre nedover. Jo lengre vi kommer, jo mer skog er det. Bjørkeskog.

I livsfare

Vi padler på et vann med navnet Guddujàvrre som er ca 3-4 kilometer. Lars sitter framme i kanoen og jeg sitter bak og styrer. Midt i mellom to nes er det en holme, 50 meter fra land fra begge sider. Det er en fin avstand å krysse på istedenfor å padle hele bukten rundt. Vinden gjør at vi har en fin driv rett bakfra. Da det er slikt er det best at jeg kun fokuserer på å holde kanoen rett istedenfor å padle for å holde tempo på topp. Da vi kommer helt opp på siden av holmen skjer det. Plutselig kommer ei vindkule, sterk som en storm, og veder kanoen 90 grader. På halvdelen av et sekund er bølgene meterhøye. Første bølge slår over ripa og kanoen følger bølgetoppen. Vi er millimarginer fra å tippe. Vi klarer så vidt å vende kanoen slik at vi står med baugen mot vinden, slik at vi møter bølgene forfra. Det eneste vi oppnår er at vi står stille med bølger som slår over kanoen. Med det samme vindkulen er over, vender vi oss 180 grader før neste kule kommer. Denne gangen er vi forberedt, og klarer så vidt å holde kanoen rett. Men vi har et stort problem. Vi deriver tvers over vannet, og vi har ingen sjanse til å unngå det. Gang på gang slår vinden oss og vi er nær ved å vende ripa mot bølgene. Vi kommer bare lengre og lengre fra land. Det føles som om vinden kommer fra alle kanter, for jeg må skifte side hele tiden for å ikke vende. Det er rett og slett skummelt og livsfarlig. Vi må hele tiden minne hverandre på om å ikke få panikk. Gjør vi en ting feil, vendes ripa mot bølgene og da tipper vi ut i det iskalde vannet. Det går kanskje en halv time med livet i en tynn tråd. I hvert fall driver vi inn i ei bukt på den andre sida, etter tre kilometer. Men marerittet er ikke over. Inne i bukta ser vi at bølgene brytes på flere plasser. Det er ei bukt full av skjær. Vi må igjen vende oss 180 grader og padle mot vinden, for å så snu tilbake. Slik kommer vi oss sikksakk forbi skjærene. Flere ganger er vi bare noen meter unna. Andre ganger dulter vi bort i noen som er for dypt til å sees. Jeg sverger på at jeg flere ganger kjenner skjærene undre beina mine gjennom ally-duken. Innerst i bukta kommer vi oss i land. Med skjelvende kne, adrenalin til de grader og lettet over over å ha kommet helskinnet over, går vi i land. Så ligger vi værfast atter en gang. Timen går og da klokken begynner å nærme seg natt våger vi oss utpå igjen. Vi kommer oss rundt ei mil lengre. Men en ting er sikkert. Vi padler nært land. Veldig nært.

De gamle skoger

Været stilner endelig, etter mange dager med vind og usikkerhet når det gjelder padlingen. Vi glir rolig på vann etter vann, og ned noen stryk, før vi må bære rundt en kilometer. Så er vi kommet til Tijegelvas. Nå er vi i et helt annerledes terreng enn det vi har vært i tidligere. Vi er i gamle skoger som merkbart ikke har hvert mye berørt. Det er furuskog over alt, og det er herlig. Når vi nærmer oss Örnness får vi en overraskelse. Gran. Det er naturlig gran det vi ser lengre borte. Når vi kommer til Örnness, krysser vi over til nordsiden. Av en eller annen merkelig grunn, så er det ren urskog av furu på nordsiden og gran på sørsiden. Jeg forelsker meg fort i dette landskapet som vi nå ferdes i. Dype flate skoger med et virvar av vann. Det er en skam å bare padle forbi. Heldigvis skal dette landskapet følge oss i mange mil videre.

Her er vi heldige med alt her. Været er så stille som et maleri. Solen skinner, og det er så varmt at det nesten ikke går an å oppholde seg på land midt på dagen. Insekt er det lite av. Når vi skal ha fisk er det bare å hive ut snøret et par hundre meter før vi går i land, og vips, så har vi fisk på begge snørene. Vi får harr og ørret fra kanoen, og fra land får vi gjedde. Går vi langs steinene ved vannkanten, skremmer vi ut gjedder som ligger og soler seg på steiner helt inne ved land, med nesten hele seg over vann. Vi har også hørt at i dette vannet finnes det krysning av cannadarøye og vanlig røye. Den største ”krødingen”, som de sier på svensk, som er tatt her, er på over 13 kilo.

Vi vender gradvis døgnet tilbake til det normale. Litt etter vi har dorget forbi noen store kampesteiner i vannet, går bremsen min amok og jeg griper stangen i det den er på tur ut i vannet. Jeg kjenner etter. Ingen napping. Sitter jeg fast i bunnen? Jeg drar til og sveiver inn. Nei, her er det noe på, uten tvil. Plutselig hyler det i bremsen og fisken vender hele kanoen. Lars tar over styringen og vi kommer oss inn til land. Hva kan det være? Både røye, ørret, abbor, gjedde, harr og krøding, finnes i vannet. I det fisken vender seg i overflaten, ser jeg at det er en ørret. Lars får et godt grep om den og kaster den på land. Vekten stanser på rett under to kilo. Det blir noen saftige biter over furubålet.

Torden og fossefall

Når vi kommer til Rävudden, får vi bunkret opp med forsyninger i form av brød og godsaker. Det er  første gang krysser vei på 20 dager og om lag 300 kilometer. Nå har været snudd til det motsatte av det vi har hatt tidligere. Vi har for det meste hatt oppholdsvær og forskjellige grader av vid. Nå er det torden og regn i ett.

15 kilometer gjøres på tre timer og nå er det rede for medstrøm, hvis forholdene gir oss lov til det. 30 meter fall på fem kilometer kan gi mange ubehagelige overraskelser i elva, men det lar seg kanskje gjøres. Da første stryket gjøres uten problem, velger vi å padle ned. Etter hvert blir det mer strøm i elva, og vi padler ned mange stryk og mindre fall. Det er kjempeartig. Etter en sving får vi øye på ei lombol 100 meter framfor oss. I det voldsomme regnværet ser elva ned til lombola fin og jevn ut. Det vi ikke ser er at lyset lurer oss. I virkeligheten er det innbakt et fall på en kanskje to meter. Vi padler på. Ti meter fra brekkanten stivner Lars. Har roper noe om at dette kommer til å gå til helvete, mens jeg som sitter bakers og ikke enda har sett fallet, padler på og flirer av turkompisen sin merkelige oppførsel. Så ser jeg det jeg og, og det er for sent å snu. Lars griper tak i ripa og ser et sekund ut som han skal til å hoppe ut frivillig. I det vi vipper ut over kanten er vi i tillegg kommet lite grann på skrå. Det kjennes som om vi letter. Baugen går dypt ned i kulpen under fallet, men utrolig nok legger den seg rett, og den tøybare kanoen bøyer seg etter vannet i en slak ”U”. Med en god del flaks klarer vi det. Hadde vi ikke vært så tungt lastet, eller hatt en vanlig ikke-tøybar kano, er jeg sikker på at vi hadde veltet. Jubelen brytes løs. Dette livet begynner vi virkelig å like. Vi fortsetter nedover, og elva blir bredere og grunnere. I et langt stryk får vi enda en latterlig og ironisk opplevelse. Vi har dultet bort i mange steiner og kanoen leker vann. Plutselig uten forvarsel går vi rett opp på en stein. Bråstoppen er så stor at jeg slenges ut av kanoen og havner hengene over ripa. Samtidig blir Lars slått fram i baugen. Kanoen står bom fast og jeg når heldigvis bunnen. Men begge har akutt latterkrampe. Vi fortsetter etter hvert videre og er pent nødt til å gå i land. Kanoen er full av vann og alt er kliss vått foruten om det vi har i vanntette poser. Men med mange finværsdager bak oss, har vi blitt sløv med å pakke ting vannsikkert. Blant annet er teltet, en del mat, all dopapir og soveposen til Lars bløt. Vi fyrer opp et stort bål og får tørket det viktigste.

Det dårlige været fortsetter og vi fokuserer på å holde det viktigste utstyret tørt. Det vil si det vi bruker og har på oss om natten, inkludert innerteltet. Våt blir vi uansett, så da er det bare å kle på seg de våte klærne fra dagen før, og forflytte seg videre. I tillegg må vi lappe kanoen.

Kartløs

Det venter flere stryk, men ingen er for ille for at vi ikke kan padle ned inntil flere elver renner i hop. Plutselig er elva fire ganger så stor og 100 ganger så farlig. Etter noen bæringer, er vi forbi det verste.

I et stille parti av elva, sliter Lars av lykkespinneren sin på noe han tror er en skarp stein. Mitt kast i en helt annen retning, settes fast i noe som kjennes ut som en tømmerstokk. Når jeg får dratt det inn ser vi at det er en diger gjedde. Så begynner fighten. Den raser ut og svømmer bortover etter overflaten. Da den raser ut for tiende gang, knekker fiskestanga. Deretter foregår det en sensurert ikke-human prosess i sinne, til gjedda ligger død i sivet. Helvetes gjedde. Skjelvende tar jeg fram leadermanen for å dra ut sluken. Aldri om jeg putter fingrene mine inn i den skumle kjeften, mens krampen enda får gjedda til å gjøre uforberedte glefs. Jeg ser ned i det enorme gapet, der de største tennene er nesten en centimeter lange. Og hva er det jeg finner? Langt nede i halsen ligger Lars sin lykkesluk.

Vi mister flere slukker i disse områdene på glupske gjedder med skarpe tenner. Lars mister ei gjedde på godt over 6 kg, rett før han skal til å sette kniven i skallen på den. Her skulle vi hatt stålfortom.

Det er en fin dag, med en lett motvind som blir utlignet av drivet i vannet. Så starter regnet igjen og det er langt i fra mildt. Når vi går i land ved utløpet av et vann, er vi plutselig ute av kartet og det venter ei strekning på 35 kilometer, som vi mangler kart til. Vi har hørt rykter om en stor foss, Trollfossen, som skal være på denne kartløse etappen. I tillegg faller det 160 meter her, og vi han ingen anelse hvor og når. Derfor velger vi å pakke i hop kanoen. Nå skal den igjen bæres. Vi slår opp duken mellom fire furuer, hviler oss og tørker utstyr. Ikke før ut på kvelden begynner vi å gå. Nå er vi kommet såpass nært sivilisasjon, at det er en og annen øde skogsvei her. Og nettopp en slik øde skogsvei følger vi langs elva.

Ting og klær blir fort vått igjen, for regnet ser ut som det ingen ende vil ta. Men det stopper ikke oss, og vi vandrer som det, med godt humør. Vi går nå i halvtimersintervaller med fem minutter pause. De første 15 minuttene av intervallene går alltid greit. De 15 siste er horrible for fotsålene. Det er på grunn av skoene. Vi har ikke klart å forhindre at skoene har blitt bløte, og i dette været tørker de sakte. De har vært våte i flere dager. Huden på beina er slapp, og etter hvert blir det bare mer og mer blemmer. Så er det plutselig noe som begynner å revne der nede, og det kjennes ut som om jeg går med kniver i skoene som bare kjærer seg lengre og lenge inn i tærne.

Så krysser vi vår første jernbane og like etter forsvinner skogsveien. Vi går på ei sideelv som vi må krysse. Elva er varm og god, men så dyp at jeg går opp til hoftene og vi må ta i bruk tau. Slik vandrer vi smertefullt videre, til vi til slutt kommer inn på kartet igjen.

Pite Älvs store fosser

Kanodelene pakkes ut og bygges opp. Det tar ikke lang tid før Carola igjen skal sjøsettes, og nå i en virkelig Pite Älv. Vi begynner virkelig og nærme oss målet nå, og når vi ser tilbake på alt som er opplevd, er det nesten trist å tenke på det.. Vi har padlet i fjord, på fjell og i elv. Nå er det elv i andre dimensjoner. Men vi har enda 4-5 dager igjen, og de skal nytes. Jo nærmere målet vi nå kommer, dess mer sivilisasjon og mennesker møter vi på.

Elva er stor og stri, og vi får god fart. Men Pite Älv er også ei farlig elv, med mange store og mindre fosser. Siden det er så god driv, velger vi derfor og for sikkerhetens skyld, at kun den bakerste padler mens den andre følger med på kartet. Jeg sitter framme og Lars bak. 4-5 fosser må vi dra kanoen ned vannkanten. Av og til må vi gjøre raske manøvre for å unngå store steiner. Da må jeg også ta årene fatt for å hindre sammenstøt.

Etter noen timer går vi i land. Den neste store fossen er Beinbryterfossen. Vi har vært nervøs for denne fossen bare på grunn av navnet, og forventningene stemmer godt. Det er en heftig foss med 40 meter fall på litt under to kilometer, men den siste delen kan faktisk padles, selv om vi må gå i land for et siste fall. Det kommer brått på men vi padler nært land så vi kommer oss heldigvis inn i tide.

Da kvelden senker seg går vi i land ved ei koie. Der er folk der. Etter en liten prat, blir vi invitert inn på kaffe og får til og med kveldsmat. Svenskene er et gjestfritt folkeslag. Vi får en hyggelig aften der. Vi slår leir like ved, i den deilige myke lyngen som er der. Det føles som ei himmelseng.

Neste dag studerer vi kartet om morgen. Ti kilometer nedenfor i elva venter ei dødsfelle om vi ikke går i land i tide. Det er Storfossen med sitt mektige fall på hele 80 meter på fem kilometer. Det gjør Storfossen til Europas største sammenhengene foss. Før i tiden fløtet de tømmer ned her, fra langt oppe i de dype skogene. Hvordan fløterne klarte å overleve det, er for meg et under, men at flere ikke har gjort det, både fløtere og andre, er et faktum. Før Storfossen er det Brudefossen. En gang på 1800-tallet sto det en gang et bryllup her. Etter vielsen skulle de to nygifte krysse elva i båt ovenfor fossen. Da de kom midt utpå ble strømmen for stri, og de drev utfor kanten. Begge to omkom. Disse fossene skal altså vi forbi. Det vil si bære forbi.

Det latterlige alvor

Nå er vi kommet såpass lang ned mot kysten, at veiene har innhentet oss. Men svenskene er smarte. Veiene er lagt et stykke unna elva, noe som gjør vi på en måte får sivilisasjon litt på avstand, og elva får være litt for seg selv. Kun nå og da hører vi tunge kjøretøy fra bakom åsene.

Etter en kort matpause skjer enda en alvorlig men latterlig situasjon. Vi skal akkurat til å gå i kanoen da vi kommer på at vi har glemt å signere stranden. Ferdig signert, og vi snur oss og ser på den vakre skuta av en kano vi har. ”For syke satan! Ho er på driv i bakevja!” Lars springer oppover etter henne, snubler i steiner, roter og vaser mens han skriker ”Æ svømme etter ho, æ svømme etter ho!”. Når han kommer opp på siden av kanoen, tar strømmen med ett tak i den og driver den ut. Dessuten har Lars glømt en ganske så vesentlig ting. Tross alle plasser vi har padlet og nesten veltet og verre en det, Lars har vannskrekk. ”Svøm din idiot, svøm!” skriker jeg.”Æ har vannskrekk, for faen!” er svaret jeg får. Jeg innser at det er jeg som må ofres. Jeg river av meg det som er vert å holde tørt, og kaster meg ut i det overraskende varme vannet. Flytevesten beholder jeg på. Jeg holder grei fart inntil jeg når strømmen ved kanoen. Da får jeg plutselig enda større fart. Vekk fra kanoen! Kanoen, som ligger sidelengs i strømmen, har bare halvparten av farten som meg. Enda jeg kråler det jeg klarer rett mot strømmen, må jeg se kanoen sakte drive, lengre og lengre fra meg. Jeg kommer meg helt inn til land på andre siden. Der får jeg endelig nok stille til å komme meg oppover. Når jeg sliten når kanoen, drar jeg den til land. Deretter padler jeg over til en lettet Lars. Jeg er sliten. Så bryter latteren løs.

Vi ankommer den eneste oppdemte fossen i Pite älv, Sikfoss dagen før dagen. Vi ser på laksen som forgjeves prøver å kaste seg opp demningen, for og så bli slått flere meter opp i luften av vannet. De står der og stanger og kommer seg ingen vei. En og annen er smart nok til å prøve en alternativ laksetrapp. Under demningen er det et en kilometer langt stryk. Vi bestemmer oss for at dette stryket kan padles. Det er mulig vi er litt dristig når vi avgjør saken, men atter en gang skal vi få en latterlig sene i vente. Som vanlig ned stryk, går kommandoene på ”Stein!”, ”Høyre, nei æ mener venstre” og ”Ji-haaa!”. Så kjer det, som så mange ganger tidligere. Vi går rett opp på en stein og blir sittende fast. Årene settes ned i bunnen for å hindre at vi snurrer rundt. Lars går av og dytter oss løs, men i det han skal sette seg oppi igjen, tar strømmen og river kanoen med meg og utstyret av sted. Lars står strandet på en stein midt i den store Pite älv mens jeg alene driver baklengs nedover. Hva som er verst vet jeg ikke, men det jeg vet, er at det er vanskelig å padle alene på en slik måte, og i et stryk med bare stein. Jeg blir nødt til å klatre sjanglende over til det som nå er bak, og ta styring derfra. Det er umulig å gjøre knappe manøvre alene, og plutselig treffer jeg en ny stein. Kanoen rettes rett vei og sitter igjen fast. I mens kjemper Lars seg fra stein til stein for å komme seg nærmere land. Han blir til slutt nødt til å sette seg i ro å vente. Han vil nødig bli tatt av strømmen og dulte nedover fra stein til stein. Strømmen er for sterk. Vi ser på hverandre, knappe hundre meter fra hverandre. I mellom oss er det en gangbro og jeg tørr ikke å tenke på hva folkene som går forbi tenker. Vi smiler og vinker og later ellers som om ingen ting er på ferde. Det hele må se utrolig latterlig ut. Jeg ser at Lars roper noe til meg men jeg har ikke mulighet til å høre noe. Jeg kravler over bagasjen igjen og får dyttet meg løs. Jeg padler nedover og krasjer atter i en stein som gjør at kanoen på ny vender seg men driver fortsatt videre. I full fart nedover stryket må jeg for tredje gang over til andre siden. Jeg klarer så vidt å unngå de verste steinene og blir presset mellom to steiner ned det siste lille fallet. Det gikk! Men nå må Lars berges. Jeg padler i land, tar tauet med meg og springer det jeg klarer oppover. Med en stokk kan Lars komme seg til land. Jeg prøver meg på flere mislykkete forsøk. Først er jeg på den ene siden av elva. Prøver og kaste en stokk ut i den strømmen som vil føre den til han. Det blir vanskelig. Fra andre siden prøver jeg med tau men det er for kort. Slik springer jeg att og fram, før jeg til slutt tar et hint fra Lars og vasser ut så langt jeg klarer og binner tauet fast i stokken. Så slenger jeg den mot han men bommer. Jeg drar stokken inn igjen og etter noen forsøk får vi det til. Dobbel sikret kommer Lars seg innover og vi skifter slik innover. På vei ned til kanoen finner vi en død storlaks på rundt 10 kilo. Den må ha blitt slått i hjel i demningen.

Vi padler videre nedover og møter overraskende på en bever. Vi glir stille innpå den bakfra uten at den merker oss. Så gjør den plutselig et høyt plask med halen og er med ett borte for oss. Elven renner så ut i fjorden og vi går i land på en holme for natten, 15 kilometer fra ekspedisjonens mål.

De siste kilometer

Det er en lys morgen med ikke en eneste sky på himmelen, det er varmt og humøret er på topp. Til gjengjeld er det en del motvind fra rett øst. Vi tar oss god tid ved frokostbålet, spiser turens siste måltid og pakker sekken. Med tanke på hva sekken min veide for om lag en måned siden, har Erna nå slanket seg drastisk til en liten dagstursekk.

Så er vi for siste gang i forflytning og beregner tre timer på de siste 15 kilometerne. Det er mye prat om alt vi skal gjøre når vi kommer hjem, og alle andre ting som vi har forlatt. Motvinden øker bare mer og mer etter hvert som vi nærmer oss. Forbi nes og odder er det så vidt vi har forflyttning, og landet står omtrent stille noen meter til side. Inne i buktene er det bedre, men tiden går og vi er fast bestemt på og komme fram. Når det blåser på det meste, biter vi tennene sammen og padler det vi klarer. Det er som om alle muskler i kroppen har lagret og spart opp energi til en dag som denne, for sliten blir jeg ikke. Nå og da suser det forbi cabincruisere i hensynsløs fart, og tallet på antall hus og bygninger stiger drastisk.

Så etter seks timer, dobbelt så lang tid som beregnet, ser vi havet som strekker seg ut i en uendelig horisont. Nå er vi nær. Det strekker seg en en kilometer lang molo ut i havet som skjermer Pite Havsbad, målet på andre siden, fra de største bølgene. Det enkleste ville ha vert å bære kanoen rett over, men det er ikke på tale. I våre drømmer har det alltid hvert en stil over våre siste padletak. Det eneste som derfor vil ta seg ut, er om vi kommer glidende rundt moloen og entrer stranden fra den store Bottenvika. Det er det vi gjør. Ytterst fobi moloen er havet sort og bølgene hvite men har vi ikke tippet før, så tipper vi vertfall ikke nå. Vi kan se Pite Havsbad og målet for hele ekspedisjonen ligge badet i kveldsola. Det norske flagg vaier i bakerste baug. Med en gang vi får medvind skyter vi fart og det tar ikke lang tid før vi er kloss inntil land. På siden av oss og på land er det mennesker som bader og ser på oss med merkelige og oppservange øyner. De siste meterne går jeg ut av kanoen og vasser, mens jeg drar kanoen etter meg. Så er vi i land og Lars får æren av og plante det norske flagg på stranden, ytterst på den svenske kyst. Vi klarte det!

Kjell-Harald Myrseth